Forfatter Maja Lunde: Håp skaper handling
Har vi mennesker, homo sapiens, de egenskapene som trengs for å rette opp i våre feil og gjøre fremtiden litt bedre for dem som kommer etter oss? Hvordan ser egentlig Norge ut i fremtiden? Hva er fortellingen om Norge?
Den er her allerede, den fremtiden forskerne i årevis har advart mot. Med flom, tørke, branner og en natur som stadig blir fattigere. Vi vet at det kommer til å bli enda verre og det vekker redsel i oss. Jeg kaller det klimaredsel, den følelsen jeg kjenner. Jeg bruker ikke ordet klimaangst. For angst er noe du vender innover, mot noe abstrakt, mens redsel er en naturlig reaksjon på en reell fare. Og jeg leter etter håp.
Hvorfor ble akkurat mennesket, homo sapiens, den arten som endret verden? Blant historikere og biologer som har forsøkt å beskrive dette, blir vår fysiske utholdenhet trukket frem, vår fingernemhet, vår tilpasningsdyktighet, og ikke minst våre kommunikasjonsegenskaper.
Vår evne til å prate sammen, å sladre, å fortelle historier, har vært og er svært viktig for vår art; det at vi forteller hverandre historier både om det som har skjedd og ikke minst om det som skal skje, at vi har et reflektert forhold til tid, at vi forestiller oss fremtiden og lager historier om det som skal komme, basert på vår hukommelse og erfaring.
Jeg har selv skrevet dystopier, men jeg har også forsøkt å forestille meg utopien.
Jeg skulle ønske vi byttet ut den svarte ledertrøya med en grønn, skrev jeg i en kronikk i 2018, at vi ble det foregangslandet på klima som vi har muligheten til å være. At vi brukte oljemilliardene våre på fremtiden, i stedet for å disponere pengene på samme vis som vi alltid har gjort. At Norge, som har tjent alle pengene våre nettopp på fossilt brensel, tok ekstra ansvar. Både fordi det er det moralsk riktige å gjøre og fordi vi kan. Vi er et lite land uten for mange bindinger, og endring er enklere her enn mange andre steder. Dessuten er vi gode på dugnad. Jeg skulle ønske vi var det landet som gikk foran i å vise verden at man kan leve litt annerledes. At man kan ha et godt liv selv om man flyr mindre, spiser mindre kjøtt, forbruker mindre, at man til og med kanskje blir gladere av å leve sånn.
Det er seks år siden jeg skrev den kronikken nå, og min fortelling om landet vårt har ikke blitt sann. Verden trenger foregangsland, noen som går foran og viser vei, men Norge viser liten vilje til å være det landet. Klimautvalgets anbefalinger blir ikke fulgt. På siste klima-toppmøte i FN fikk vi ikke taletid. Og hvordan skal vi komme noen vei som nasjon når 39 prosent av oss svarer nei eller jeg vet ikke på spørsmålet «Er klimakrisen menneskeskapt?», slik en undersøkelse fra i fjor avdekket.
Det er lett å bli motløs. Å miste håpet. Det er lett å forestille seg hvor ille det kan bli, at ingenting nytter, at vi uansett styrer mot den fæle fortellingen: mot dystopien.
Det er derfor vi trenger de gode historiene om hvordan Norge kan bli, hvordan Norge er i 2050. Vi trenger å bruke en av menneskets mest fantastiske egenskaper, vår forestillingsevne, til å se for oss et Norge vi kan være stolte av, et Norge som har fått det til, et Norge som leder an og hvor hver og en av oss faktisk har bedre liv i dag, tettere påkoblet naturen og hverandre. Gjennom å forestille oss dette samfunnet, og snakke om det, vil vi også begynne å lengte dit og forstå at det er et godt sted å være. Vi vil få håp og bli motivert til handling.
Og håp og handling er jo uløselig knyttet sammen.
Som forfatter arbeider jeg med å lage fortellinger. Men den aller viktigste fortellingen kan vi skape sammen. Det er ikke en dystopi, det er en lys fortelling. Vi kan begynne å fortelle den sammen allerede i dag: Fortellingen om Norge.
Maja Lunde, august 2024
